06.03.2007Franske vaner vond å vende

   Jeg har lagt meg til franske vaner.  Ja, kall det gjerne mellom-europeiske tilbøyeligheter. Jeg er begynt å hilse på fremmede. Folk jeg møter i forbifarten, og som jeg av høflighet føler det riktig å  hilse på.  Vanskelig er det faktisk heller ikke selv for en som kommer nordfra.

   Det startet vel egentlig for 16 år siden, da jeg tilfeldigvis snublet innom en liten landsby på kysten sørvest for Cannes. Tilfeldigvis, skriver jeg. Det var behovet for en slags medisinsk assistanse som tvang oss til å forlate motorvegen å søke nødhavn på et apotek.  

Jeg ble hilst velkommen  med et  rungende Bonjour!!!, og måtte lett forfjamset  snu meg for å finne ut hvem som ble denne vennlighet til del.  Der var ingen. Jeg var den eneste i det lille lokalet, og det var meg den generøse ytring var rettet mot. Bonjour! God dag.  Jeg var velkommen, om ikke ventet.

  Senere har jeg på ferie og jobb i Østerrike og Sveits opplevd tilsvarende. Man hilses velkommen inn i en forretning,  bar eller en restaurant. Men klart og tydelig blikk ønskes man velkommen inn i en dialog, en samtale - om man våger å besvare utfordringen. God dag!   God dag, selv.  - Hvordan går det? - Takk bare bra!  Og med dem da?

  Kontrasten til vår kjølige nordiske  vennlighet er slående. Verst har jeg opplevd den som kunde i mer ungdomsorienterte business-miljøer. Motebutikker for eksempel, dit også besteforeldre tid om annen forviller seg. Tyggegummityggende jenter på slutten av puberteten kan umulig ha lært å hilse. Langt mindre feste blikk på kunder utenfor kjernesegmentet.  I stedet for å bli hilst velkommen, føler man seg avvist.  Uønsket!

Eller som i heisen på Hotel Norge i Bergen? Hvem tør annet enn å se ned av frykt for å bli hilst på av en fremmed utlending, tysker eller franskmann kanskje.  Du vet selvdsagt hva jeg har i tankene.

     Kontrasten forsterkes av måten man på sommeren treffer folk i den mellom-europeiske fjellheimen. Med et Gruss Gott! Hils gud!  passerer man hverandre.  Et velment god dag også det. God dag. Hei! En åpning for noe mer. Wie gehts? Hvordan går det? Takk bra. Og du da?  Hjelp, vi snakker sammen.

   Ikke like lett i lysløypa på Tromsøya, der vi standhaftig fester blikket på skituppene når vi suser forbi hverandre. Det kunne jo være naboen,  og han hilser vi jo i alle fall ikke på. Ikke noe våkent møtende blikk å hente fra meg, skal du vite.  At man lenger sør i folkeskikken våger å feste blikket på en møtende  bergvandrer og si god dag, virker nesten for godt til å være sant. En ting er å hilse, noe ganske annet å invitere til samtale. Man kunne jo komme i skade for å få ny kunnskap.  - Kann man gut essen im  Bergheim Schløssle?  - Naturligvis. - Sehr gut!

   En som reiser, har så regel noe å fortelle, skal en tysk forfatter en gang ha skrevet.  Jeg er av den oppfatning at en som reiser også lærer. Å hilse på folk er ingen dårlig egenskap, selv om den så ubetinget ikke er norsk.

     Det hevdes at franske vaner er vond å vende. Takk og pris. Og for all del, ha en god dag!